På tide å starte på nytt!

Da skriver vi 2015. April allerede! I år skal det skapes mer!!! Dette blir mitt april-forsett.

Om å gå berserk...eller heller om å ha et ønske om å kunne

På tide å rable ned noen av mine tankerigjen, må bare fange noen først! De virrer rundt helt på egen hånd og er vanskelige å fange (omtrent som rosa elefanter).
Altså, jeg fikk et sådant raptus her på sommeren så jeg hamstret hobbyutstyr til jeg skammet meg. Nå er det bare å lage noe av alt jeg skaffet meg. Vel, noe har jeg da alt laget. Noe kom helt plutselig over meg. Hadde nesten glemt at jeg faktisk innehar en viss porsjon inspirasjon. Den overfalt meg helt plutselig og krevde sin rett. Jeg trengte ikke en gang vri hjernen for å klemme ut en liten liten ide..... De strømmet på og jeg hadde problemer med å holde tritt og få nok tid til å gjennomføre alt jeg kom på. Den ene kreasjonen fulgte den andre. På det meste holdt jeg på med 6-7 ting samtidig.... tørketid...kan jo ikke være uvirksom når noe tørker. Da er det bare å kaste seg over neste prosjekt.

Men hva i all verden skal jeg gjøre med alt sammen....

Hva er det med denne sveisen....

Alt fra Robert Pattison,

 

Max Irons

 

til Shiloh Fernandez.....

Alle har de denne litt rett opp av senga rufsen.

 

Men ligner det ikke mistenkelig på en Johnny Depp stil fra veldig lenge siden......

 

Selv Alexander Skarsgård har visst gjort et forsøk på denne stilen....

Men den eneste som virkelig får den til med stil er denne karen....

Johnny Knoxville 

(sånn bortsett fra Depp da....)





Et år er bak oss....

Så sitter man der sentimental og tenker på året som har gått. I noen tilfeller også gått fra oss. Det er skremmende å tenke på tiden som har vært, på alle opplevelser, gleder og sorger. Snart er kvelden kommet for at man skal lage sine løfter til seg selv om en ny begynnelse. Skal innrømme at jeg kanskje ikke ser på det nye året som en ny begynnelse, men snarere en forsettelse på det som er og har vært. Men sentimental blir man jo på denne tiden. Man tenker på de menneskene man har møtt og de man har mistet.

Mest av alt tenker jeg på de jeg har mistet og hvor tomt livet er uten dem. Tapet er jo der hele tiden, men juletiden gjør det hele så mye mer synlig. Den tomme stolen i familieselskaper, pakken du ikke kjøper og ei heller pakker opp (og da er det ikke den økonomiske delen jeg tenker på, men omtanken som kommer med pakken. Det å vite at den som har gitt gaven har tenkt på deg og forsøkt å finne den rette tingen til akkurat deg. På akkurat samme måte som du har tenkt når du har funnet den rette tingen.) Den manglende klemmen og lykkeønskningene som ikke blir gitt. Lyden av latter som ikke helt når den samme høyden som før, fordi vi er færre. Vi har et tomrom, en plass som ikke kan fylles uansett hvor mange vi øker i antall.

I år var det to tomme stoler og en ledig plass. Tomrommet har økt drastisk og latteren er enda lavere enn den var i fjor. Den ledige plassen kan fylles, men de to stolene vil for alltid være akkurat det.......
to tomme stoler, to hull i hjertet, to manglende biter av helheten.

Når blikket nå igjen skal møte hverdagen og se framover må vi holde på håpet. Og verne om den lille glede man finner på veien.

Vi tenner våre lys....

Vi tenner våre lys for ofrene etter fredagens terror.

Nytt hus, nye muligheter..... eller?

Da sitter jeg i min stue og ser ut over esker på esker på esker med alskens greier i. Mest hobbyrelatert med en og annen huslig ting eller bøker sneket inn her og der.
Hva skal man si og hva skal man nå gjøre...... Det er nå en ting som er helt sikker. Jeg vet hva min sommerferie skal brukes til.....å flytte inn. Ikke det store sjauet med møbler og slikt, for det er ikke det som tar tid.... det er alle tingene som skal få en ny plass som tar tid.
Noe jeg er smertelig klar over siden jeg de siste 3.5 årene har strevet med å få 250 kvm med ting inn i et 150 kvm stort hus. Noe jeg ikke har lykkes med (kan være fordi jeg det første året hadde en ca stilling på 170 % totalt med jobb og studier med famile på toppen, det neste året hadde jeg ett rett ut shitty svangerskap med et påfølgende år tatt rett ut av en gresk tragedie eller en syk episode av den gamle tv-serien twilightzone eller rett og slett en god blanding av de to) og resultatet av at jeg ikke lykkes å være guddommelig (som var det kravet som ble stilt meg) strever jeg nå med å få 150 kvm til å bli 100.
Det er en ting til som er sikkert, ensomheten forfølger meg fortsatt. Den er ikke den samme som før, men den er fortsatt tilstede.

Lærdommen jeg har tatt er som følger: vær aldri den nest beste, vær din beste selv.

GOD ÆLJ!

.....endless red tape to keep the truth confined....