Året som bare forsvant.

2010 startet med venting og slutter med venting. I starten ventet jeg på en fødsel. Mens året gikk ventet jeg på at min mann skulle bli frisk. Så ventet jeg på at jeg skulle få litt tid for meg selv og at jeg skulle få klart mitt kontor.



Mot årets slutt ventet jeg på jul og på akkurat det, årets slutt som også markerte slutten på min permisjon. Hverdagen som til tider kan være litt kjedsom mottas med åpne armer som et kjærkomment brudd i all venting. For det nye året har jeg ønsker om færre kilo (hvem har vel ikke det etter en lang julefeiring), mindre venting og kreative utfordringer. Så med dette sier jeg vel møtt 2011.